Blogg

I forbindelse med studiene mine i Digital Medieproduksjon ved Høgskolen i Østfold skrev jeg en artikkel hvor jeg intervjuet journalist og forfatter Øyvind Holen. Temaet var Groruddalen, drabantbyer og hvordan steder kan få et rykte som ikke alltid stemmer med virkeligheten.

I Ammerud-rapporten fra 1969 ble området beskrevet som «barnefiendtlige, psykisk nedbrytende og livløse», og Dag Solstad skrev i 1984 om «lammende tristesse» på Romsås. Sterke ord som lenge preget bildet av Groruddalen.

Da jeg intervjuet Holen, fortalte han at han ønsket å nyansere dette bildet. Han mente at viktige historier om oppvekst, hiphop og graffiti i Groruddalen ikke ble fortalt. Derfor skrev han – og derfor ble tegneserien Drabant til, sammen med tegner Mikael Noguchi. Holen sa at han begynte å skrive om hiphop og graffiti «fordi så få andre gjorde det», og at tegneseriemediet ga rom for å vise miljøer som ikke ville fungert like godt i en roman.

Det var en spennende samtale den gangen, og det er interessant å se hvordan temaene fortsatt er aktuelle i dag: Hvem får fortelle historiene om et sted, og hvem blir fortalt om?

Denne bloggposten bygger på den opprinnelige artikkelen jeg skrev som student som du finner her: grorud.pdf/

22. april er Jordens dag. Jeg fikk lyst til å skrive litt om denne viktige FN-dagen med utgangspunkt i min egen erfaring. Det begynte egentlig med noe så enkelt som en melding fra Microsoft Rewards: «Turn Earth Day art into points – Create feel-good images and pick up 20 points.»

En oppfordring om å bruke AI til å lage bilder med temaet Jordens dag. Og det er jo litt ironisk. AI-bildegenerering bruker som kjent en del ressurser. Strøm. Datakraft. Kjøling. Alt det som gjør at man kanskje ikke tenker «miljøvennlig markering» som det første.

Samtidig bruker jeg AI selv, blant annet til å lage denne nettsiden. Så jeg er ikke motstander av teknologien. Tvert imot. Men akkurat i dag, en uke før Jordens dag, kjente jeg et lite stikk i samvittigheten. Når du får sånne små stikk i samvittigheten er kanskje ikke løsningen å bli sint på deg selv, men heller tenke på hva du gjør og kanskje gjøre mer, om det er mulig.

Et bidrag jeg har gjort er å plante trær ved hjelp av https://www.treedom.net/. Det er mange måter du kan bidra på, for eksempel å resirkulere, ta bussen i stedet for å kjøre, og kjøpe brukt eller reparere i stedet for å kjøpe nytt. Det er bare fantasien som setter grenser, som det så fint heter.

Avslutter med en kanskje litt annerledes måte å «bidra til en grønnere og mer rettferdig verden»: https://www.cultura.no/. Cultura Bank er med i «The Global Alliance for Banking on Values». Sjekk https://www.gabv.org/ for mer info om dem, og https://www.gabv.org/members/ om du ønsker å finne en bank utenfor Norge med samme verdigrunnlag.

Vi tåler ikke ren tilfeldighet. Vi tåler ikke kaos. Så vi fyller tomrommene med mønstre, historier og forbindelser – selv når de ikke finnes. Vi ser Jesus i et stykke ristet brød; er det galskap, eller et dypt menneskelig behov for å tilhøre noe større enn oss selv? Hjernene våre er så dyktige til å gjenkjenne ansikter at vi til og med ser dem der de ikke finnes, som på brødskiva og på månen.

Men vår jakt etter mening begrenser seg ikke til ansikter; vi ser mening i tall og i naturen. Vi ser mønstre. Du tenker på noen, og de ringer deg. Du finner en mynt på bakken akkurat når du trengte et tegn. Vi vil at verden skal henge sammen. Vi vil at ting skal bety noe. Vi vil at livet skal være en historie, ikke en tilfeldig strøm av hendelser.

For å si det sånn: Det at jeg er paranoid betyr ikke at folk ikke følger etter meg. Vi kan overtolke — men betyr det at det ikke kan være sant? Det at mennesker er, noen ganger litt i overkant, flinke til å finne mening, betyr ikke at det ikke finnes mening. Gjør det?

Vi er meningsskapende vesener. Vi ser forbindelser, vi bygger historier, vi knytter tråder mellom ting som aldri var ment å henge sammen. Noen ganger bommer vi. Men noen ganger treffer vi noe sant. Hvis noe føles meningsfullt for deg, så har det mening. Kanskje det er nettopp dette som gjør oss menneskelige: ikke at vi finner mening i alt, men at vi klarer å skape den selv.

Av Russell T Davies - manusforfatter, Torchwood og Doctor Who.
Originalt publisert i magasinet SFX. Norsk oversettelse gjort av AI.

Jeg elsker TV-programoversikter. Jeg elsker å lese om serier jeg aldri får se. Som den mystiske senkveldsimporten Crossing Jordan – jeg har ikke sett et eneste avsnitt, men jeg elsker beskrivelsen. Jeg liker å forestille meg at det er Katie Price som spiller hovedrollen. “Jordan løser en internasjonal spionring.” Kjør på, jenta mi!

Men noen ganger kan det å lese om noe du ikke har sett være mer inspirerende enn selve opplevelsen. For eksempel elsker jeg å lese beskrivelser av episoder av Star Trek: The Next Generation. Jeg synes det er fantastisk – ikke fordi jeg har sett dem, men fordi ideene er så fascinerende.

En episode heter “Darmok”, og synopsis sier ganske enkelt at kaptein Picard blir fanget på en planet med en fremmed som bare kan snakke i metaforer. Wow. Det høres briljant ut. Hva skjer? Hvordan ender det? Jeg aner ikke – jeg har ikke sett det! Men ideen holder seg fast i meg. Jeg så nylig på sendelisten, og den er nesten 20 år gammel, men jeg tenker fortsatt på den historien og dens potensial.

Jeg tenker på hvordan jeg selv ville skrevet den episoden. Hvis jeg hadde sett den på BBC2 i 1991, ville den nok ikke hatt samme effekt på meg. Nå, mange år senere, lever ideen videre – den inspirerer meg fortsatt.

Jeg kan se hvordan den ideen har smittet over på mitt eget arbeid. I 2008 skrev jeg en Doctor Who-episode kalt “Midnight”. Den er ikke en kopi av “Darmok” – men den er destillert ned til det essensielle: en historie om kommunikasjon, og hva som skjer når den bryter sammen. Det er praktisk talt det samme temaet.

Det fascinerende er at jeg vet med sikkerhet at alle disse årene med å tenke på “Darmok” ledet meg til å skrive “Midnight”.

Prosessen fortsetter. Akkurat nå jobber jeg med et skrekkmanus kalt Pontypool. Der er infeksjonen spredd med ord. Igjen – ord. Briljant. Jeg gleder meg til ikke å se det.

– Russell T Davies, SFX Magazine

Israel–Palestina-konflikten er en av de mest langvarige og komplekse konfliktene i moderne tid.

Opprinnelse og opprettelse av Israel
Konfliktens røtter kan spores tilbake til slutten av 1800-tallet med sionismen og arabisk nasjonalisme. Etter første verdenskrig ble Palestina under britisk mandat. I 1947 vedtok FN en delingsplan som foreslo oppdeling av Palestina i en jødisk og en arabisk stat. Jødene aksepterte planen, mens araberstatene og palestinske ledere avviste den. Da Israel erklærte uavhengighet i 1948, brøt krig ut med de omkringliggende arabiske landene.
(Les mer på BBC)

Krigene og okkupasjonen
Etter seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel Vestbredden, Øst-Jerusalem, Gaza og Golanhøydene. Omstridte bosetninger har vokst i okkuperte områder siden da. Konflikten har hatt mange kriger og intifadaer (palestinske opprør), spesielt i 1987–1993 og 2000–2005.
(Les mer på Encyclopaedia Britannica og FN – UNISPAL)

Fredsforsøk og utfordringer
Mange fredsprosesser har blitt forsøkt, inkludert Oslo-avtalen (1993), Camp David (2000) og senere forhandlinger. Hovedhindringene har inkludert status for Jerusalem, retten til retur for palestinske flyktninger, bosetninger og sikkerhet.
(Les mer på USIP)

Situasjonen i dag
Vestbredden er i dag delt mellom områder med palestinsk selvstyre og israelsk kontroll. Gaza styres av Hamas og er utsatt for blokkade og gjentatte konflikter. Humanitære utfordringer er store, med begrenset tilgang til vann, strøm, helsetjenester og bevegelsesfrihet.
(Les mer på Al Jazeera og B’Tselem)

Outsider art handler om kunstnere som arbeider utenfor de etablerte kunstinstitusjonene – ofte selvlærte, uten formell utdannelse, og med et sterkt personlig uttrykk. Jeg fascineres av hvordan disse verkene kan oppleves rå, ufiltrerte og fulle av oppfinnsomhet, uten behov for å passe inn i et bestemt system. Mange forbinder outsider art med marginaliserte perspektiver: psykisk helse, liv på utsiden av normen, eller helt andre måter å se verden på. For meg er det en påminnelse om at kunst ikke trenger godkjenning for å være sann – og at sterke uttrykk kan oppstå i rom der regler og forventninger ikke dominerer.

Verdensdagen for psykisk helse markeres 10. oktober hvert år for å fremme åpenhet, forståelse og solidaritet. Temaet varierer fra år til år, men budskapet er alltid det samme: psykisk helse angår oss alle. Kunst, musikk og film har ofte vært redskaper for å uttrykke det usagte – og for meg handler denne dagen om nettopp det: å skape rom for sårbarhet. Når vi tør å snakke om psykisk helse, blir vi sterkere som fellesskap. Det å erkjenne smerte og usikkerhet er ikke svakhet, men en måte å vise styrke på. Det er også en påminnelse om at ingen står alene.

Under Trump-administrasjonen ble flere non-profit-organisasjoner og offentlige programmer foreslått kuttet eller redusert i de føderale budsjettutkastene. Mange av disse arbeidet innen kultur, utdanning, miljø, helse og lokalsamfunnstjenester. Dette innlegget er ikke en fullstendig oversikt, men et utgangspunkt for å utforske temaet videre.

For eksempel foreslo budsjettet å avvikle eller redusere finansieringen til en rekke programmer som tidligere hadde støttet frivillig sektor og lokale initiativer. Slike endringer påvirker organisasjoner på ulike måter, avhengig av hvilke tjenester de tilbyr og hvilke midler de er avhengige av.

Hvis du ønsker å lese mer om hvilke programmer som ble foreslått kuttet, finnes det flere oversikter som går gjennom budsjettforslagene og hvilke sektorer som kunne blitt berørt. Disse gir ikke nødvendigvis et komplett bilde, men kan være et godt sted å starte:

– PBS: Oversikt over foreslåtte programkutt
– The Conversation: Non-profit-organisasjoner og endringer i offentlig støtte

Dette er et stort og sammensatt tema, og kildene over kan gi et bredere innblikk i hvordan endringer i offentlige prioriteringer påvirker non-profit-sektoren i USA.

Jeg måtte ta en MR-scan av hodet mitt. Mens jeg lå der inne, omgitt av de metalliske, rytmiske lydene fra maskinen, begynte jeg å høre det som musikk. Som et landskap av klanger. Jeg tenkte: disse lydene kunne jeg brukt. Disse kunne vært ambient. Ambient har alltid hatt en spesiell plass i livet mitt. Det er musikk som ikke krever, men åpner. Som lar meg være til stede, uten å måtte prestere. Jeg hører på lyder i skogen, vinden, et fly som passerer langt der oppe. Alt blir til et slags lydmaleri. For meg er ambient en måte å forstå verden på. Den gir rom for stillhet, for følelse og for undring. Livet mitt er bedre på grunn av ambient. Det gir ro – og en følelse av sammenheng mellom det indre og det ytre, mellom mennesket og lyden.